En dag for 11 år siden var jeg nødt til å ta taxi til jobben. Det hadde nettopp vært Eid og jeg hadde lagd eid-lunsj til kolleger. Jeg hadde bestilt taxi på kvelden. Maten var pakket og klar.
Jeg gledet meg. På morgen ble jeg hentet av en blid pakistansk taxisjåfør. Jeg fikk lastet maten i taxien og han begynte å kjøre. Taxisjåføren hadde svart hår og var slank. Han hadde en positiv tone i stemmen. Jeg så ut av vinduet mens taxien kjørte.
Sjåføren inviterte meg til samtale. Han var sosial og hyggelig. Han fortalte at taxijobben bare var en deltidsjobb. Og at han egentlig ønsket å åpne et samtalested for menn. Hvor de kan møte andre menn og få terapi i form av samtalegruppe. Det kom frem at han ønsket å hjelpe andre. Og han ville ha det som sitt levebrød.
Jeg ble utrolig imponert av han. Han var smart, sosial og empatisk. Han hadde passet perfekt inn i en slik stilling. Inni meg ble jeg stolt over hans kompetanse og også litt vemodig da han ikke hadde fått mulighet å realisere den enda.
Vi kom frem til mitt jobbsted og han hjalp meg å bære maten ut av bilen. Jeg ønsket han lykke til. Han kjørte videre til resten av arbeidsdagen.
Den dagen da jeg gikk hjem fra jobb. Greide jeg ikke å legge vekk tanken av hvor stort utbytte samfunnet hadde hatt om den taxisjåføren hadde fått mulighet å realisere sin drømmejobb. Samfunnet trenger slike medmennesker. Vi trenger hans kompetanse. Vi trenger hans empati. Tenk hvor stor forskjell det hadde gjort for andre menn.
Det har gått 11 år siden den dagen. Jeg sitter på en kafé og skriver. Jeg tenker på sosiale tilbud som finnes for menn. Og jeg tenker på hvor stort behovet er. Jeg tenker på hva samfunnet taper på om vi ikke støtter ildsjeler med empati, omsorg og medmenneskelighet. Tenk på hvor mange taxisjåfører som finnes. Og tenk på hvilken kompetanse de sitter på? Jeg er sikker på at de fleste er overkvalifisert. Likevel blir de i sin jobb.
Hva er det vi som samfunn gjør feil om vi ikke støtter opp om og motiverer dem til å få jobb innen det de har kompetanse til, og drømmer om? Det er jo ikke bare de under 30 som kan bli grundere? Grundere og omstillingsprosesser kan gjøres i alle aldre.
Kanskje vi som samfunn kan hjelpe folk å se sin verdi. Vi kan tilby kunnskap om hvordan de kan bygge sin selvfølelse og hvordan de kan holde den sterk. Om vi får til dette, får vi økt verdiskapingen i Norge, vi får økt livskvaliteten til utallige familier og vi får mer folk i varige stillinger.
Om vi bare kunne lære oss å verdsette folks usynlige kompetanse. Da hadde vi styrket oss som et samfunn
Roshnii179 