Jeg stod nær scenen, og ventet på min tur til taletid. Fikk nettopp vite at det er over 50 personer blant publikum. Selv om jeg var litt nervøs så kilte det i magen også. Jeg hadde lyst å fortelle publikum om temaet som betydde mye for meg. Jeg var ikke slik før, Nå greier jeg dette også. Jeg får et vink av organisatoren, det er min tur. Blodet strømmer raskt til hodet og jeg føler meg varm. Jeg begynner å gå mot scenen i bestemt gange med et smil om munnen. Ja, nå er det min tur.
Ingen av oss er født inn i gode ferdigheter. Det er noe vi utvikler når vi utfordrer oss selv, og tør å prøve nye ting. Men hvordan kommer man til et slikt punkt, hvor man ønsker å prøve nye ting? Når en ofte har vært nervøs for lignende tidligere? Jeg har kommet til den konklusjonen at enhver kan gjøre det de vil. Alt en trenger er å målbevisst jobbe for å nå det. Det høres veldig klisje-aktig ut. Men det er en sannhet som jeg har erfart i virkeligheten, tett på min egen situasjon.
Når jeg hørte på pep-talk av andre positive folk, om hva en bør gjøre for å utvikle seg, handlet det ofte om komfortsonen. En må tørre å gå litt ut av komfortsonen hver eneste dag. Til slutt blir det naturlig og komfortabelt og en har utviklet seg, og tør mer. Lenge hørte jeg på forskjellige folk, prate om dette, men jeg kom meg ikke videre. Fordi jeg tok ikke noe skritt mot dette, og opplevde ikke nok av nye ting rundt meg.
Det som endret alt var da jeg begynte å jobbe frivillig. Som prosjektleder i Sporty i Søsterlenken har jeg opplevd mange muligheter og utfordringer som har vært med på å hjelpe meg å lære nye kvaliteter. I disse årene har jeg utviklet meg mye. Når en jobber frivillig, får en ofte finpusset sin sosial kompetanse. Det handler jo mye om å møte andre mennesker å skape en møteplass sammen. En blir også mer kjent med seg selv. Hvordan er jeg egentlig? Får jeg energi av å være med andre (extrovert) eller får jeg mer energi når jeg er alene (introvert), eller er jeg en blanding av begge (ambivert). Underveis møter en utfordringer, og ting skjer ikke alltid som planlagt. Da får en erfaring i problemløsning og får mer øvelse i å være løsningsorientert. Alt en ønsker å kunne, er bare flere øvelser unna. Alt handler om å prøve å feile, flere ganger. Til slutt blir en mer dreven, og det går mye enklere. Etterhvert som en gjennomfører endel frivillig arbeid, vil også selvtilliten øke. Da ser en resultater av det en i praksis har fått til, og en tør å øke sine utfordringer fordi en ser at en mestrer det.
Er det mennesker du ser opp til? Ser du evner i de som du også ønsker å se i deg selv? Husk at du kan greie hva du ønsker. Også å lære deg de evnene. Alt du trenger er å utsette deg for de miljøene hvor du kan utvikle de evnene. Alle starter der de er. Alle har vært nybegynnere. Om du ikke prøver vil nivået ditt også være samme sted som nå. Om du tør å strekke deg litt ut av komfortsonen din for hver dag, vil du se hvor mye du vokser på det i løpet av noen uker. Og snart kan du også mestre minimum av de evnene du ser i de du ser opp til. Ikke vær redd for å feile. Gode historier kommer når ting ikke går som planlagt. Og det er så gøy å fortelle og også å høre på.
Roshnii179 