Hverdagsrasismen er i samfunnet i skjult form. Det er vårt ansvar som en del av samfunnet at vi prøver å gjøre vårt beste på å få bukt med den. Hvem er det som ikke har sett at et menneske sniker i køen i butikken når det er en utlending foran. Eller kanskje når en gruppe med flere begynner å hviske med det samme en person går forbi dem. Er det noen som hadde veddet sin lønn på at de ikke baksnakket den personen som gikk forbi? Ikke mange hadde vært så skråsikre på det? Når muslimer entrer en butikk, kan de lett bli diskriminert siden de er så lett gjenkjennelige med sine hijab, når også mange av mennene har lange skjegg. Det er ikke vanskelig for en butikkansatt å si at noe ikke er på lager, til tross for at de vet at det kan skaffes. Eller kanskje at noe nå blir gjort mer vanskelig enn det egentlig er. Jeg har hørt og selv opplevd at noen frisører kan være vanskelige med en gang det kommer en med hijab som skal farge håret. Da må hun bleke håret. Mens før når jeg ikke brukte hijab har jeg ikke bleket håret med samme farge.

De som opplever hverdagsrasismen på nært hold er de som har mot nok til å være annerledes i et samfunn hvor mennesker som skiller seg litt ut lett blir utstøtt og ledd av siden de våger å stå på sine meninger og det de tror på, deres egen overbevisning om hvordan de skal leve livet sitt, i den troen som er dem nærmest. Mennesker som når det er tid for bønn ikke sier, jeg tar den senere, nei de leser den uansett hvor de er og har med seg bønneteppe i vesken.

Det er viktig at de som er foreldre lærer sine barn å være medmennesker, å være tolerante for at mennesker kan være annerledes og de gode universelle verdiene om å være gode mot alle, uansett hvilken tro de tilhører. Dersom barn får det inn med teskje fra de er små, vil de sannsynligvis bli mer inkluderende når de blir eldre.

Rasismen trenger ikke være fra hvit til mørk men kan også være omvendt. Det er viktig at vi mennesker greier å si fra når noen sier noe nedlatende eller galt om noen, selv om det kun er på spøk. Ingen vet hvor mye en negativ setning kan virke på et menneske og hvor skadelidende de kan bli på grunn av det. Dersom foreldre lærer barna å respektere andre mennesker fra de er små, kan mange være reddet fra å bli mobbet av dem senere bare siden de skiller seg ut på noen måte.

Mobbing og rasisme er en uting som vi må bli kvitt og ethvert menneske må ta ansvar. Dersom de er mobberen idag, kan barna deres bli mobbet av en annen når de vokser. Det er slik karma fungerer, det du gir til omverdenen kommer tilbake på en eller annen måte. Så la oss være gode mot andre, skape et inkluderende miljø. Begynne på jobben og i nærmiljøet slik at ingen blir utstøtt pga sin annerledeshet. Ethvert menneske er unikt på sin egen spesielle måte og vi kan lærer masse av hverandre. Vi trenger ikke å være venner men respekt er viktig uansett. Den må være høyt på lista over egenskaper et menneske har.

Jeg synes ethvert menneske skal ha mot til å si fra når de blir urettferdig behandlet. Ikke sitt inne med det, få det ut i rette instans, og ikke tro at en stemme ikke er verdt mye. I rette instans eller med gode kontakter kan man få til mye. Vi må ikke være redde for å sette temaer på dagsordenen. Temaer som kan berøre vår fremtidig generasjon av barn som kommer til å vokse opp i dette landet. Er det ikke viktig at vi for neste generasjon sin skyld, tar opp kampen om mobbing og rasisme for å lette deres hverdag. Ikke vær redd for å si fra. For din egen skyld og for din neste generasjons skyld. Det er fra et og et menneske man samler et folkehav med folk som har roser i hånden og håp om en fredelig tilværelse slik som den gangen vi gikk imot Anders Breivik. Bør vi ikke fortsette kampen ut i hverdagen. To prevent that history repeats itself. Vi må gjøre noe nå, InshaAllah!