Jeg har tenkt på dette flere ganger før og ønsker å dele min mening siden den muligens kan hjelpe andre som har vært i eller kjenner noen som er i en slik situasjon. Når noen du kjenner eller noen i familien sier at de har brukket benet, så tenker man automatisk ikke så mye over det annet enn det sikkert går over, man er syk og man blir frisk. Hadde samme person sagt at han er psykisk syk, ville responsen vært annerledes. Med en gang hadde han blitt stemplet som en av de gale, og muligens ville ikke mange ha mye med den personen å gjøre. Det er fortsatt et tabubelagt tema blant nordmenn og ikke minst i innvandreremiljøer. Og det er fryktelig synd. Det er mange som idag er psykisk syke men som likevel greier å leve noe som andre ville kalle et normalt liv, med familie og barn og alt det som dette innebærer. Selv om psykisk sykdom er nokså godt utbredt i innvandrermiljøer er det fortsatt stor tabu rundt det og det er få mennesker som deler det med andre enn sine nærmeste at de har “brukket benet” som jeg kaller det. Fordi de som er psykisk syke er syke, kanskje uten at vi kan se at de har en bandasje noe sted. Kanskje har de hatt en tøff oppvekst eller en vond opplevelse som har ført til dette.

Den nye folkesykdom

Det som er så synd er at psykisk sykdom som depresjon og selmordstanker er blitt så vanlig blant mange unge og noen ganger snakkes det som om det er blitt den nye folkesykdommmen. Likevel er det et veldig hysj hysj tema. Det er det som gjør at vi får problemer med å hjelpe de som er kommet i en slik situasjon at det er blitt psykisk syke.

Identitetskrise blant ungdom

Hvis jeg skal snakke om innvandrergeneresjonen, de som nå har barn i en alder av ti år og oppover, så har de et veldig stort ansvar at barna deres ikke havner i en press situasjon som kan komme av å vokse opp i et tokulturelt samfunn. Da snakker jeg om at nordmenn og innvandrere har forskjellige måter å oppdra sine barn på og forskjellige forventninger til sine barn ettersom de blir voksne. Jeg kan med hånden på hjertet si at flere kan havne i identitetskriser hvor barnet sier hvem er jeg og hvilken kultur er min. Hverdagen hjemme er annerledes enn på skolen og to kulturer kan om ikke foreldrene er flinke nok, kollidere. Når dette skjer, kan barna og ikke minst foreldre havne i så store kriser som kan forårsake en psykisk lidelse.

De voksne sitt ansvar

Alle de voksne første og annengenerajonsinnvandrere har et veldig stort ansvar overfor sine barn. Dersom de ikke vil at de skal bli for “norske” er det deres ansvar å bruke tid med dem, ta dem med til moskeen, sørge for at de lærer seg sitt morsmål og ikke minst at de har et kulturelt miljø hvor barna har andre i samme situasjon som de kan dele sine erfaringer og som de har flere ting til felles om, slik at de ikke føler seg alene. Dersom de er muslimer er det enda viktigere at den muslimske oppdragelsen kommer tidlig i årene slik at barna ikke skeier ut når de kommer i ungdomsalderen og foreldre mister kontroll eller at de ender opp med å at de mister kontakten med sine barn eller at barna kommer under altfor stort press slik at de blir psykisk psyke.

Mer modenhet blant den enkelte

Den dag idag vet jeg om folk som har lett for å stemple de psykisk psyke uten å vite at flere lever et normalt liv. Jeg håper at de neste generasjonene av innvandrere som vokser opp greier å se beyond that og skjønner at alle mennesker er unike på sin egen særegne måte og ingen har den rett at de kan stemple noen som bedre mennesker enn andre på grunnlag av noe som helst annet enn deres takwa som de har opparbeidet seg gjennom årene. Jeg håper vi mennesker kan oppføre oss mer modent ved å løfte opp samfunnets problemer og prøve å finne en løsning enn å avfeie problemet og feie det under teppet. Vi har et alment ansvar overfor alle våre medmennesker at vi tar våre samfunnsproblemer på ansvar og prøver å finne en løsning med modenhet.