Av Pakistan sine 220 millioner innbyggere, er 97% muslimer. I islam er rasisme ikke tillatt. Religionen sier at mennesker er like bortsett fra de som er gudfryktige, de er høyere i rang enn andre. Til tross for dette er det mange i samfunnet som opplever rasisme pga farge. Dette viser seg også i reklame. Både kvinner og menn som er lyse i huden gis mye popularitet. Ofte er det de rike, siden de slipper å utsette seg for mye sol. Klasseskillene er store. De som betegnes som middelklassen blir påvirket av de rike og hva de gjør. Derfor er blekningskrem veldig populært blant pakistanere. Jo hvitere de fremstår jo høyere klasse er de å anse. I Norge er det annerledes og også likt dette. Dersom en i Norge kommer tilbake fra ferie uten å ha fått en gyllen brunfarge så er det som å anse som om ferien ikke har vært grei. Her i Norge bruker nordmenn feriepengene sine på utenlandsturer for å skaffe seg en brunfarge. Og de som ikke kan reise utenlands er ofte hyppige kjøpere av selvbruningskrem. Dette er en stor industri i Norge. Industrien i Pakistan og Norge har denne likheten at de ønsker å tjene penger på det som har skapt stor etterspørsel, nemlig fargen på huden. Problemet er bare det at alle i Norge har ikke råd til ferie. Og de fleste sommerene er ikke solfylte. I Pakistan er det vanskeligere å få ektemake dersom en har mørk hud. Spesielt kvinner sliter med dette. De mørke kvinnene er mindre populære som ektefelle. I Norge og Pakistan handler det i dette tilfellet om å strebe etter noe en ikke har, pga de uskrevne reglene i samfunnet har gjort det populært. Å tjene penger på andre folks svakheter er kanskje endel av industriens mål. Men kunne ikke samfunnet istedet lage slike uskrevne regler som er sunne og rettferdige for befolkningen. Det hadde gjort det mye enklere for flere i Norge og Pakistan.
Roshnii179 