Du som meg vet også sikkert at den svakes sak ikke alltid blir ivaretatt. Jeg kan tenke meg at innvandrerekvinner som ikke kan språket eller som muligens er alene om å forsørge barn har meget store problemer med å ivareta sine interesser. Språket er en så stor hindring for dem at det skaper problemer. Ting som kan ordnes med lite styr for en som kan snakke og skrive flytende norsk er en meget stor hindring for både nyankomne og gamle innvandrere som ikke kan godt norsk. Det som opprører meg som oftest er at de blir kasteballer mellom forskjellige instanser. Den ene sender den et sted, så får de ikke god nok hjelp så kommer de tilbake, og etter flere frem og tilbake-sendelser blir det ansvarsfraskrivelse mellom forskjellige instanser. En som ikke kan norsk, hvordan skal hun gjøre rede for forskjellige ting ved for eksempel et navkontor. Hvordan kan hun vite hvordan hun skal søke om forskjellige rettigheter som hun har krav på i forhold til den norske lov, men trenger hjelp til å søke. Hvordan skal hun greie å få tak i de riktige papirene? Hva når hun heller ikke har noen hjemme som kan hjelpe henne til å søke om for eksempel pengestøtte? Hva om det ikke blir fulgt opp og ordnet med tolk på forskjellige slike instanser? Hvordan skal hun komme seg frem og ut her i livet når det er så mange store hindringer som ligger i veien. Noen sier at vi strekker oss for langt da vi vil hjelpe slike folk, men hvem ellers skal ivareta den svakes sak? Er det ansvarsfraskrivelse fra forskjellige instanser?

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen! Jeg synes det er kjempesynd at familien til de som kommer hit til Norge ikke bruker nok tid på å lære seg norsk ordentlig før de blir opptatte med familie. Det verste er nok for den generasjonen som begynner å bli gammel der faren ikke har gitt moren tillatelse til å gå ut og lære språket, eller at de ikke har hatt mulighet siden de tar heller vare på barna sine. De har ikke vært ute så mye, de vet ikke hvordan det norske samfunnet fungerer, kanskje er de aleneforsørgere med mye ansvar og lite kunnskap om ting. Si meg hvem skal ta vare på dem nå? Det er ikke alle som har en familie som kan hjelpe til eller en venn som kan godt norsk. Jeg blir så oppgitt når jeg hører om folk som trenger hjelp med de helt enkle ting i hverdagen og så har de ingen de kan lene seg på og få støtte av. Jeg blir så oppgitt for jeg jeg vil så gjerne hjelpe men så for jeg ikke lov til å ta på meg ansvar som egentlig ikke er mitt ansvar, hører jeg. Det er klare skriv som skiller ansvaret mellom nivåene. Jeg skulle ønske enhver person som er der ute hadde hatt en kontakt som kunne hjelpe dem til å klare å ivareta sine rettigheter, slik at de også kan få leve et fullverdig liv som mange av vi ressursterke gjør. Kanskje alle ressursterke som har kapasitet og driv burde bli medlem av frivillighetssentralen. Jeg tror det vil være en stor fordel om ressursterke mennesker med tospråklig bakgrunn ville melde seg. Så får vi håpe også at mennesker som trenger hjelp ikke er redd for å ta imot hjelp. Vårt verdisyn er universelt. Dog er det klart at det blir enklere å ta imot hjelp dersom den man får hjelp av kan morsmålet til den som vil ha hjelp. Om alle hjelper til så mye de kan, så kan det bety en stor forskjell for den svake der ute.. Bare en tanke:)