Hvor hen man blir sett, om det er på jobben, hjemme eller på besøk så legger de fleste merke til hvordan en kler seg. Det forteller faktisk ganske mye om en person. Det har jeg merket. Det hele begynte når jeg først startet å bruke hijab. Akkurat da det var flest debatter om det i mediene. Nesten litt på trass. Det ga en god indre følelse.Jeg har skjønt at kledning betyr egentlig ganske mye om hvordan en annen person forholder seg til deg. Det er helt utrolig hvor mange fordommer vi mennesker har i oss, og i hvilke situasjoner de kommer til ordet. Hva er det som trigger forskjellige holdepunkter, og når kommer de til utrykk. Etter at jeg begynte å bruke hijab har jeg opplevd, å bli sett ned på, ikke komme inn i samtaler, plutselig bli usynlig, bli ledd av. Dette kommer utrolig nok ikke bare fra nordmenn. Det har kommet fra alle kanter. Selv ikke-praktiserende muslimer synes det er rart når noen prøver å følge islam, og prøver å ydmyke dem. Det er så mange kanter presset kommer fra, fordi jeg er jente blir jeg undertrykt av menn, siden jeg bruker hijab blir jeg undertrykt av de som misliker at kvinner tildekker seg, så er jeg samtidig flerkulturell, til tross for at jeg er født og vokst opp i landet, blir jeg ikke behandlet som mine medborgere som ser vestlige ut. Folk går rundt og tror at undertrykkelsen kommer fra hjemmet. Den største undertrykkelsen kommer faktisk fra samfunnsmedlemmene jeg møter der ute. Når undertrykkelsen starter med en gang jeg går ut av huset og møter verden via jobben. Jeg tok på meg denne bekledningen av egen vilje og ikke siden noen tvang meg. Den får meg til å føle fri, mens samfunnet jeg møter presser meg til å gi slipp på noe som gir meg en positiv energi, nemlig å dekke meg selv. En gang jeg satt på kontoret mitt, der det er flere arbeidsplasser og flere kan sitte, satt en senior arbeider med ryggen til døren og lenger unna, mens jeg satt med ansiktet til døren og nærmere døren, men på samme kontor. Da det kom inn en person for å spørre om hjelp, henvendte han seg hele tiden til senioren, i stedet for meg, da det er egentlig jeg som egentlig kunne hjelpe han. Jeg ble sannsynligvis usynligjort pga kledningen. Har jeg ingen autoritet siden jeg dekker meg? Eller er det kommet frem et feil bilde av muslimske kvinner, hvor media viser et bilde av oss som undertrykte uten egen vilje, og dermed ingen autoritet? Dette er galt! En annen gang jeg var på jobben, satt jeg sammen en annen konsulent og ga henne opplæring, da det kom inn en person som spurte oss om hjelp. Jeg hadde på meg hijab mens hun hadde på seg vanlige klær. Det første som hendte var at personen henvendte seg til henne og usynligjorde meg, som om jeg ikke har en autoritet siden jeg er tildekket. Det morsomme er at vedkommende ble litt overasket da det var jeg som til slutt hjalp vedkommende med den forespørselen han kom med. Ikke minst ble vedkommende også forbauset da jeg snakket flytende norsk.

Det har vært mange positive hendelser også. De fleste positive bemerkningene jeg har fått har faktisk kommet fra somaliske kvinner. Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå når en går i dybden på saken. Somaliske kvinner som går med hijab selv. Jeg har på følelsen at somaliske kvinner ikke er så undertrykte hjemmet som de er i møte med samfunnet. Jeg skjønner nå at de møter sikkert mange hindringer i veien pga av sin identitet.